Av og til lurer jeg på om jeg egentlig vet hvor heldig jeg er. Om jeg skjønner hvilket privilegium det er, å få oppleve alt det jeg gjør.
Jeg har ingen relevant utdannelse, jeg hadde egentlig ingenting der å gjøre. Likevel fikk jeg være med å se på at et lite barn kom til verden.
Klokka var halv tolv om natta da hjelpepleieren kom og banket på døra vår. ”Parto!” (fødsel), ropte hun. Vi kledde oss i grønne frakker og forberedte oss mentalt på det som snart kom til å skje. Jeg fikk støtte hodet til barnets mor mens hun arbeidet. Hun var ei 17 år gammel indianerjente, og bitteliten. Bittelite var barnet og, det veide kun et par kilo.
Etterpå var det ikke snakk om å kunne gå til sengs igjen. Vi stod utenfor klinikken i regnet og lo og gråt om hverandre. En nybakt bestemor gliste til oss i det hun dro hjem til seg for natten. Av alt det utrolige vi har fått se i dette landet er dette det aller, aller største – ingen tvil om det.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
8 kommentarer:
*misunnelig!!!* :) Dere er griseheldige!!
Ja, dette e definitivt ein heilt aen historie å komma hjem me, enn fortellinger om kor mange bartendere n blei sjekka opp av. Sterkt!
-Alix
For en vakker beskrivelse av opplevelsen! Jeg er rørt til tårer...
Hilsen mum
Ja, enig i nydelig beskrivelse av en fødsel..heldig er du , kjære Live !
Klem fra Inger
da har du bare en igjen, live!du husker vel hav jeg sa før du reise?
klem
Hmm, maa innroemme at jeg ikke er helt 100% med her. En igjen av hva da? Klar for aa ta Nord-Norge med storm, da? ;)
fabelaktigtfantastisk!
"det minste underet er kanskje det største?"
Ta vare dei sterke opplevelsane, og nyd kvardagsøyeblikkå og.. :) ååå eg savne Ecuador <3
kem som jobbe på skulen?? :)
Tusen takk for fint julabrev foressten! Ellen leverte d videre t meg på ein forelesning, d va kjekt :)
lykkelykke t me alT!
Legg inn en kommentar