Bedre sent enn aldri

Mi familia Cuencana; Teodoro, Elisabeth, Andrés y el gato Algodon (katten Bomull)

Av og til lurer vi på om folk har noen som helst form for sosiale sperrer her i dette landet. At folk stirrer på oss, hilser og sier "niñas guapas, bienvenidas a Ecuador" (Søte jenter, velkommen til Ecuador) er daglig kost. Men i dag da vi gjorde innkjøp tok det litt av, synest vi. To gutter i samme ærend som oss oppførte seg litt merkelig i forhold til alderen – de dyttet i hverandre mens de kikket på oss, og lo. Noe var i gjære.

Her i Ecuador er det slik at butikken har egne ansatte til å kjøre varene til kunden ut til bilen eller taxien. ”Kjøreren” vår flirte og så lurt på oss da han gav oss en lapp. En mailadresse. Vi forstod med en gang hvem den var fra – de to guttene hadde tydeligvis kjempet om hvem som skulle overbringe lappen med adressen på. Tragisk!

Etterpå stakk vi selvfølgelig rett hjem for å skrive mail… Eller ikke?

FastFacts

Vi har flyttet. Ny by. Paa nytt maa vi bli kjent med nye mennesker, gjoere oss kjent i gatene, laere oss "costumbres". Hva er det paa norsk? Jeg glemmer.

Alt her er helt annerledes fra det vi er vant med fra vaart kjaere Cuenca. Menneskene snakker vanvittig fort, helt til de forstaar at vi ikke klarer aa henge med. Her er varmt, og jeg har forelsket meg i en psykisk utviklingshemmet danseloeve.

Det er saa mye aa si at jeg gir opp aa begynne aa fortelle. Ta heller en kikk paa min kompanjong Kristins blogg (som er linket lenger nede paa siden) for aa faa mer rasjonelle fakta.