Bedre sent enn aldri

Mi familia Cuencana; Teodoro, Elisabeth, Andrés y el gato Algodon (katten Bomull)

Av og til lurer vi på om folk har noen som helst form for sosiale sperrer her i dette landet. At folk stirrer på oss, hilser og sier "niñas guapas, bienvenidas a Ecuador" (Søte jenter, velkommen til Ecuador) er daglig kost. Men i dag da vi gjorde innkjøp tok det litt av, synest vi. To gutter i samme ærend som oss oppførte seg litt merkelig i forhold til alderen – de dyttet i hverandre mens de kikket på oss, og lo. Noe var i gjære.

Her i Ecuador er det slik at butikken har egne ansatte til å kjøre varene til kunden ut til bilen eller taxien. ”Kjøreren” vår flirte og så lurt på oss da han gav oss en lapp. En mailadresse. Vi forstod med en gang hvem den var fra – de to guttene hadde tydeligvis kjempet om hvem som skulle overbringe lappen med adressen på. Tragisk!

Etterpå stakk vi selvfølgelig rett hjem for å skrive mail… Eller ikke?

FastFacts

Vi har flyttet. Ny by. Paa nytt maa vi bli kjent med nye mennesker, gjoere oss kjent i gatene, laere oss "costumbres". Hva er det paa norsk? Jeg glemmer.

Alt her er helt annerledes fra det vi er vant med fra vaart kjaere Cuenca. Menneskene snakker vanvittig fort, helt til de forstaar at vi ikke klarer aa henge med. Her er varmt, og jeg har forelsket meg i en psykisk utviklingshemmet danseloeve.

Det er saa mye aa si at jeg gir opp aa begynne aa fortelle. Ta heller en kikk paa min kompanjong Kristins blogg (som er linket lenger nede paa siden) for aa faa mer rasjonelle fakta.

Smaa og store prestasjoner

Naar en drar saa langt som det jeg har gjort naa, maa man begynne helt paa nytt igjen aa laere en hel del elementaere ting. Det aa snakke, aa spise riktig, aa bruke det riktige kroppsspraaket faller oss ganske naturlig naa man er i vandte omgivelser, men kan vaere vanskelig aa faa til i et nytt samfunn et annet sted i verden. Fordelen med aa starte fra baann av, slik vi gjoer naa, er at vi ser stor fremgang i laeringen. Her er noen smaa og store prestasjoner fra min side:

- Jeg har vasket klaer for haand, og det ble nesten rent. Mer effektivt enn vaskemaskinen, skulle det senere vise seg.

- Ettersom kniv og gaffel kun er til bruk paa restaurant, er skjeen omtrent det eneste spiseredskapet som brukes i hjemmene her i Ecuador. I dag spiste jeg altsaa koteletter med skje.

- Vi kommer oss fra sted til sted med taxi og buss uten problemer - paa spansk!

- Vi har saalangt overlevd trafikken her, til tross for at ingen egentlig foelger trafikkreglene her. En prestasjon, vil jeg si.

- Vi har klart aa holde oss friske, til tross for uhygieniske tilstander rundt omkring.

Andre mer eller mindre interessante opplysninger:

- Det tok meg nesten uke foer jeg saa en eneste edderkopp, men den var til gjengjeld det stoerste jeg noen gang har sett. Det var forsaavidt ogsaa en prestasjon, ettersom denne typen sjelden viser seg for folk.

- Her i Cuenca er vi litt trafikkfarlige, har vi funnet ut. Folk klarer ikke aa holde oeynene sine paa veien naar de kjoerer bare av forundring over vaar hvite hud.

Min familie

Nå har jeg en mor, far, to brødre og en søster her i Ecuador. Mye kan sies om forskjellene i familielivet i Norge og i Ecuador, men jeg vil nøye meg med a fortelle om en spesielt hyggelig opplevelse.

Jeg føler at familien min er ganske spontan. Enten dét, eller så planlegger de ting uten at jeg får det med meg. Det er forresten ganske sannsynlig, ettersom jeg ikke snakker flytende spansk helt enda. Hvertfall; mandagskveld etter kveldsmat dro hele familien ut på trim-tur. For meg fortonte det hele seg litt komisk – jeg har hvertfall aldri vært meg på noen fellesfamiliær joggetur noen gang. Plutselig stakk vi innom en onkel og jeg fikk hilse på tanter og søskenbarn, svett og fæl som jeg var. Kvelden ble avsluttet med en slik trimvideo som var allemannseie på 90-tallet, men med et tydelig latinamerikansk preg- for salsa, rumba og samba stod på programmet. Snakk om familieaktivitet! Jeg er imponert.

Nå skal jeg bare meddele dere en ting til. Jeg har lagt merke til at mange tilbringer kveldene i bilen, alene eller sammen med familien. Hva de gjør der er litt ymse – de kjører hvertfall ikke. Jeg spurte broren min hvorfor så mange satt i bilen. Bror svarte: ”Alle har biler her”. Jeg tror ikke jeg fikk fram spørsmålet mitt skikkelig.

Her er noen bilder fra oppholdet vaart saa langt i Cuenca, Ecuador:

Team Ecuador i Parque Calderon

Vi faar enormt mye oppmerksomhet fra de ecuadorianske barna. Her vinker de til oss fra en buss.

Bienvenido a Ecuador!

Saa har vi altsaa vaert her i en og en halv dag. Det er nydelig her! Masse fine folk som er veldig nysgjerrige paa oss, og ikke kan holde seg fra aa stirre. Saa langt synes vi at saa mye oppmerksomhet er kjempestas, men jeg kan se for meg at det vil bli litt vel mye av det gode etterhvert.

Ok, litt Cuenca facts:
- 2500 m over havet
- terperaturer: omtrent som en litt kald sommerdag, men det kan ogsaa komme litt sol, og da er det varmt.
- den tredje stoerste byen i Ecuador
- 6 timers tidsforskjell fra Norge
- Ganske utadvente og lite sjenerte folk (kan ogsaa bli paagaaende, saerlig naar de vil tjene penger paa oss "gringos" (hvite) eller selge noe)

Det var de litt toerre faktaene. Regner med det blir litt mer av de "saftige" senere.

Hasta la vista!

Team Ecuador

Her er dei, dei fire barske som snart skal dra til eit anna kontinent.

Det er dei fire som skal leve i saman i fem månedar, i gode og vonde dagar.

Det er dei fire som skal oppleve alt saman; vere triste, glade og fortvila.

Dei fire er Team Ecuador.
Malene, Live, Kristin og Bente.

En uke

I dag har vi vasket vegger og tak, inni kjøkkenskap og bak fryseren. Så selv om vi mentalt sett ikke helt har innsett at vi snart flyr avgårde vil omgivelsene våre før eller senere tvinge oss til å forstå.

I dag har vi fastet.
Ikke på mat å drikke - det har vi hatt i rikelig monn.

En hel natt og en halv dag (frem til kl. 15.00) har vi avstått fra samtale og andre forstyrrende elementer. Ingen har sagt et ord, alle mobiler har vært slått av og ingen datamaskiner har vært oppslåtte.

For noen ble det like rolig på innsiden som på utsiden. For andre ble det for mye tenking.
Ikke alle likte stillheten, andre elsket den.

Det som hvertfall er sikkert, er at hodet mitt nesten sprengte da alle begynte å snakke igjen (og det til de grader!).

I går så jeg en elg. Ikke gjennom bilvinduet, denne gangen, men "live" og på 10-15 meters avstand. Endelig kan jeg kalle meg en ekte nordmann!

Høst er penest i Hurdal

Hurdalsskogen

3/4 av team Ecuador

Observasjonsrapport uke 38

Etter jeg ankom hus nr. 6 i Hurdal, har det skjedd et par forandringer, både i mine vaner og i mine egenskaper. Positive forandringer, vil jeg si, for det meste. For det første har jeg beveget meg fra å oppfatte dansk som et totalt uforståelig språk, til å synes at det går an å forstå store deler av det som blir sagt. Dette er positivt på flere måter. Jeg tror det er god trening for språkøret å måtte anstrenge seg litt for å skjønne det som blir sagt. Dessuten må det også nødvendigvis være godt for Miriam å ikke bli møtt med ansikter som ser ut som spørsmålstegn hver gang hun sier noe.

Forandring nummer to går på husarbeid. Jeg hadde virkelig trodd at det å flytte hjemmefra bød på flere huslige arbeidsoppgaver, men det har det altså ikke gjort. Hvertfall ikke i særlig ubehagelig grad. Her i huset gjør man det man trives med å gjøre. Det har resultert i at vasking og matlaging går lekende lett. For min del vil dette si mer klesvasking og borddekking, men mye mindre badvasking og golvvasking. Passer meg utmerket!

Den siste forandringen jeg har bitt meg særlig merke i, er TV-titting. En skulle aldri tro at med min instilling til TV og internatlivets sosiale travelhet skulle føre til noen TV-titting. Men sannheten er at når noen beboere har et program de følger med på, er det veldig lett for andre beboere å henge seg på. Jeg har sikkert sett mer TV på disse tre ukene enn jeg har i løpet av det siste året. Det høres ut som vanvittig mye TV. Men det er det ikke. Jeg har bare aldri giddet å sette meg ned foran TV før nå.

Gullsmedene

Jeg skriver dette innlegget på et tidspunkt da jeg egentlig burde vært i seng - kun for å dele med dere at jeg har møtt verdens mest fantastiske ektepar. Goldsmith heter de, og er for meg et bevis på at kjærlighet er en fornybar ressurs som ikke går tom selv om man deler ut til alle man møter på veien. Jeg har innsett at man fort kan ende opp med et stort, brennende hjerte dersom man stadig bruker tid sammen med selveste oppfinneren av kjærlighet. Det er vel en sjanse å ta?

Og man har allerede oppdaget en fatal feil; man kan ikke snakke om kultur som noe som er felles for et folk som lever i et samfunn. Kultur er noe som kan variere fra person til person, ut i fra hvilke forestillinger man lager seg i forhold til forskjellige ting. Man vil derfor kunne komme til å skjære alle over en kam dersom man bruker ordet "kultur" på feil måte. Her på GUS vil vi hvertfall passe på hvordan vi formulerer oss fremover!

Tradisjoner

Allerede etter et par dager på GUS har vi opprettet en tradisjon; bolleonsdag. Dette er en tradisjon på tross av at vi kun har gjort det én gang, fordi det er noe vi har tenkt til å fortsette med hver eneste onsdag før den store utreisen. Alle på huset skal ha et opphold i et spansktalende land, og vi fant derfor ut at en regelmessig tilegning av språkkunnskaper ikke er noen dum idé. Hver bolleonsdag skal vi lære oss spansk.

Bollebaker Karina og Bollebaker Sigrid

Starten

Der var startskuddet gått av, og sommerferien for min del avsluttet. For dem som ikke er oppdatert med mine planer, har jeg begynt på Gå Ut Senteret i Hurdal, og skal i løpet av året oppholde meg 4,5-5 måneder i Ecuador. Her på bloggen vil jeg forhåpentligvis få dele opplevelser med dem som er interessert i å vite hvordan vi har det.

Akkurat nå skjer det veldig mye, både på internater og i skolebygningen i Hurdal. Man skal bli kjent me de rundt 30 andre elevene som går på STK-linja (studium i tverrkulturell kommunikasjon), og helst litt ekstra godt med de man bor sammen med på internatet og dem man er på team med. Samtidig er det uvant å bo sammen med så mange som jeg ikke kjenner fra før, og dette oppleves som en helt ny måte å bli kjent på. Her er det umulig å på noen måte "gjemme seg" for de man bor sammen med, og irritasjonsmomenter må tas opp med de andre i gruppa så fort som mulig. På samme måte krever denne måten å leve på et veldig åpent klima i gruppa, og dette gjør det lettere for oss å knytte oss til hverandre. Selv om vi kun har kjent hverandre i 3 dager, har utviklingen gått ganske fort!

Vi har ikke kommet veldig langt med det faglige enda, men temaene ser veldig spennende og utfordrende ut. Jeg tror vi må komme til jobbe med å åpne sinnet vårt for kulturer og mennesker som opptrer annerledes, og virkelig legge oss i selen for å forstå hvordan andre tenker.

Dette er alt jeg kan komme opp med nå. Tanker og opplevelser går litt i surr, og det krever litt tid for å få samlet alt i et noenlunde forståelig system. Kommentér gjerne, det blir jeg glad for!