Å komme tilbake

Nå har jeg landet på norsk jord etter fire og en halv måned på tur. Hvertfall rent fysisk. Her i Norge gjelder det å finne tilbake til hverdagslivet med de sedvanlige rutinene, livsrytmen. Jeg må også finne tilbake til "meg selv", for det ser ut til at det er litt rot i det kulturelle senteret mitt i hjernen. Men hvem er jeg nå? Den sosiale rollen jeg hadde i Ecuador er ikke den samme jeg hadde i Norge før jeg dro. Hvilken rolle jeg har nå, det aner jeg ikke.

Jeg har skiftet ut deler av meg selv (nei, jeg har ikke kuttet av meg et bein og satt på et nytt). De mest sentrale delene er der fortsatt, vil jeg tro, både mentalt og kroppslig. Men å få innblikk i hvordan en gjennomsnitts ecuadorianer tenker har gjort noe med hvordan jeg har begynt å forholde meg til andre, og hva jeg selv tenker.

I Ecuador er fellesskapet viktig. Dette er en verdi jeg har adoptert mens jeg var ute, og som jeg skulle ønske at overtok plassen for den individualistiske tenkemåten som er et kulturelt trekk i Norge. Når man kommer inn i et rom, er det viktig å hilse på alle som er der inne, kjente som ukjente (vel, dette kommer selvfølgelig an på om det er 4 eller 40 mennesker som er i rommet). Ingen blir oversett, og alle deler opplevelsen av at de er i dette rommet sammen. Tenk over det. Sett at du er på besøk i huset til en venn, og er med denne vennen inn på kjøkkenet. Der sitter din venns far med tre kamerater. Enten kan du velge å hilse på den lille gjengen som sitter der, og kanskje slå av en kort prat om løst og fast. Eller, så kan du la gjengen sitte i fred, du har jo tross alt ikke noe med dem å gjøre. De er din venns fars kamerater, og de vil sikkert prate om sitt.

Kanskje dette ikke sier deg noe. Hilser vi ikke på hverandre i Norge, kanskje? Og det gjør vi jo, selvfølgelig. Men det er en helt annen holdning, et annet fokus som er å finne i Ecuador.
Det jeg mener, er at alle har jo faktisk noe med hverandre å gjøre, selv om man kanskje later som man ikke har det. Bare det at man er på samme sted til samme tid, gjør at en har grunn til å forholde seg til hverandre.

Jeg tror ikke at jeg kommer til å finne fram til det jeg-et jeg var da jeg dro. Men det viser vel egentlig bare at ting har gjort inntrykk.

Og jeg har ikke landet enda. Ikke mentalt. Jeg tror fortsatt at jeg kan gå i butikker på søndager, og at de er åpne til langt på kveld. Jeg tar fortsatt meg selv i å skulle til å hilse på mennesker jeg ikke kjenner med et kyss på kinnet, bare fordi vi deler opplevelsen av å være i samme rom. Og enda er det ting jeg gjør og tenker som ikke hører til her.

On the road again

Dersom du har fulgt med paa min medreisende Kristin Skjoetskifts blogg i det siste, vet du kanskje at Cañar, byen hvor vi bor, kanskje ikke er det mest urbane og folkerike stedet paa jord. Vel er det koselig paa hytta vaar paa fjellet, men i lengden kan det kanskje bli litt vel mye ullstilongs og peisfyring. Etter x antall uker paa hyttetur, fikk vi litt smaasted-angst, og bestemte oss for aa dra paa ferie til hovedstaden Quito.

Mye kan sies om vaare opplevelser i storbyen - for de er mange og gode - men jeg vil likevel ikke fortelle om alle attraksjonene som er aa finne der. Det kan Kristin, som er litt mer glad i detaljer, faa ta seg av. Vaare eventyr startet i Baños, der de fortiden feirer karneval med aa dynke hverandre i vann og skum paa spraybokser. Dette er en naturperle omgitt av hoeye fjell, fossefall, en vulkan og varme kilder. Her fikk vi proeve oss baade i det vaate og det luftige element - hvertfall noen av oss. Turen gikk videre til hovedstaden, og her startet vaare opplevelser i en evig lang koe.

Bak oss i koen stod nemlig en merkelig skapning med cowboyhatt som snart skulle bli vaar nye venn. Det var tyskeren Bastian - som i og for seg er verdt et helt antropologistudie. The funny Farmer and the crazy Christians, som den litt rare sammensetningen av folk kalte seg selv, hadde en fin tid sammen som forlatte europeere i Soer-Amerikansk karnevalsfeiring. Og karnevalsfeiring er ikke noe aa spoeke med! Her slipper ingen unna - gamle, unge, kvinner og menn dynker hverandre i det de har for haanden. Det vaere seg boetter med vann, skum, egg og mel, og andre matvarer. Her ser du bilde av tre slitne, klissvaate karnevalslekere.

Man kan heller ikke vaere i Ecuador uten aa besoeke streken som deler jordkula i sine to respektive halvdeler, nemlig ekvatorlinja (ja, det er nok derfor Ecuador heter det det gjoer). Malene og Live staar her paa hver sin side av jorda. Ganske sykt, eller hva?