torsdag 19. mars 2009

Å komme tilbake

Nå har jeg landet på norsk jord etter fire og en halv måned på tur. Hvertfall rent fysisk. Her i Norge gjelder det å finne tilbake til hverdagslivet med de sedvanlige rutinene, livsrytmen. Jeg må også finne tilbake til "meg selv", for det ser ut til at det er litt rot i det kulturelle senteret mitt i hjernen. Men hvem er jeg nå? Den sosiale rollen jeg hadde i Ecuador er ikke den samme jeg hadde i Norge før jeg dro. Hvilken rolle jeg har nå, det aner jeg ikke.

Jeg har skiftet ut deler av meg selv (nei, jeg har ikke kuttet av meg et bein og satt på et nytt). De mest sentrale delene er der fortsatt, vil jeg tro, både mentalt og kroppslig. Men å få innblikk i hvordan en gjennomsnitts ecuadorianer tenker har gjort noe med hvordan jeg har begynt å forholde meg til andre, og hva jeg selv tenker.

I Ecuador er fellesskapet viktig. Dette er en verdi jeg har adoptert mens jeg var ute, og som jeg skulle ønske at overtok plassen for den individualistiske tenkemåten som er et kulturelt trekk i Norge. Når man kommer inn i et rom, er det viktig å hilse på alle som er der inne, kjente som ukjente (vel, dette kommer selvfølgelig an på om det er 4 eller 40 mennesker som er i rommet). Ingen blir oversett, og alle deler opplevelsen av at de er i dette rommet sammen. Tenk over det. Sett at du er på besøk i huset til en venn, og er med denne vennen inn på kjøkkenet. Der sitter din venns far med tre kamerater. Enten kan du velge å hilse på den lille gjengen som sitter der, og kanskje slå av en kort prat om løst og fast. Eller, så kan du la gjengen sitte i fred, du har jo tross alt ikke noe med dem å gjøre. De er din venns fars kamerater, og de vil sikkert prate om sitt.

Kanskje dette ikke sier deg noe. Hilser vi ikke på hverandre i Norge, kanskje? Og det gjør vi jo, selvfølgelig. Men det er en helt annen holdning, et annet fokus som er å finne i Ecuador.
Det jeg mener, er at alle har jo faktisk noe med hverandre å gjøre, selv om man kanskje later som man ikke har det. Bare det at man er på samme sted til samme tid, gjør at en har grunn til å forholde seg til hverandre.

Jeg tror ikke at jeg kommer til å finne fram til det jeg-et jeg var da jeg dro. Men det viser vel egentlig bare at ting har gjort inntrykk.

Og jeg har ikke landet enda. Ikke mentalt. Jeg tror fortsatt at jeg kan gå i butikker på søndager, og at de er åpne til langt på kveld. Jeg tar fortsatt meg selv i å skulle til å hilse på mennesker jeg ikke kjenner med et kyss på kinnet, bare fordi vi deler opplevelsen av å være i samme rom. Og enda er det ting jeg gjør og tenker som ikke hører til her.

4 kommentarer:

AK sa...

Velkommen hjem! Gled deg til å bli lei av at folk ikke forstår hva du har opplevd, det setter ting litt i perspektiv =)

Lite tips: Skriv ned opplevelser og tanker du har denne første tiden i Norge. Det gjorde ikke jeg, og det angrer jeg på. For tro det eller ei... Du blir skremmende fort norsk igjen. Da kan det være godt å lese om ting du har tenkt før - det kan hjelpe til å minne deg om det du ikke burde glemme.

Live sa...

Bra tips, Ann Kristin! Det skal jeg gjøre. Takk:)

Anonym sa...

Det sier meg noe om å hilse på husets eiere, så om det er dine foreldre, besteforeldre, ja i grunn hvem som helst, så bør man hilse på dem. Er de interesert eller ikje så hilse på dem. Eg har aldri skjønt helt kulturen her, men eg e glad at du har funnet ut av det! Du er flink, ja veldig flink til å beskrive ;)

H. Mario

Nora sa...

Hørres ud som du har vært på feltarbeid i sosialantropologi, Live:)