Barn og fulle folk

Barn og fulle folk har ofte mange ting til felles. Det er for eksempel fra barn og fulle folk man hører sannheten. Det er likevel første gangen jeg synger "Kjære Gud jeg har det godt" med en full 20-åring.

Å komme tilbake

Nå har jeg landet på norsk jord etter fire og en halv måned på tur. Hvertfall rent fysisk. Her i Norge gjelder det å finne tilbake til hverdagslivet med de sedvanlige rutinene, livsrytmen. Jeg må også finne tilbake til "meg selv", for det ser ut til at det er litt rot i det kulturelle senteret mitt i hjernen. Men hvem er jeg nå? Den sosiale rollen jeg hadde i Ecuador er ikke den samme jeg hadde i Norge før jeg dro. Hvilken rolle jeg har nå, det aner jeg ikke.

Jeg har skiftet ut deler av meg selv (nei, jeg har ikke kuttet av meg et bein og satt på et nytt). De mest sentrale delene er der fortsatt, vil jeg tro, både mentalt og kroppslig. Men å få innblikk i hvordan en gjennomsnitts ecuadorianer tenker har gjort noe med hvordan jeg har begynt å forholde meg til andre, og hva jeg selv tenker.

I Ecuador er fellesskapet viktig. Dette er en verdi jeg har adoptert mens jeg var ute, og som jeg skulle ønske at overtok plassen for den individualistiske tenkemåten som er et kulturelt trekk i Norge. Når man kommer inn i et rom, er det viktig å hilse på alle som er der inne, kjente som ukjente (vel, dette kommer selvfølgelig an på om det er 4 eller 40 mennesker som er i rommet). Ingen blir oversett, og alle deler opplevelsen av at de er i dette rommet sammen. Tenk over det. Sett at du er på besøk i huset til en venn, og er med denne vennen inn på kjøkkenet. Der sitter din venns far med tre kamerater. Enten kan du velge å hilse på den lille gjengen som sitter der, og kanskje slå av en kort prat om løst og fast. Eller, så kan du la gjengen sitte i fred, du har jo tross alt ikke noe med dem å gjøre. De er din venns fars kamerater, og de vil sikkert prate om sitt.

Kanskje dette ikke sier deg noe. Hilser vi ikke på hverandre i Norge, kanskje? Og det gjør vi jo, selvfølgelig. Men det er en helt annen holdning, et annet fokus som er å finne i Ecuador.
Det jeg mener, er at alle har jo faktisk noe med hverandre å gjøre, selv om man kanskje later som man ikke har det. Bare det at man er på samme sted til samme tid, gjør at en har grunn til å forholde seg til hverandre.

Jeg tror ikke at jeg kommer til å finne fram til det jeg-et jeg var da jeg dro. Men det viser vel egentlig bare at ting har gjort inntrykk.

Og jeg har ikke landet enda. Ikke mentalt. Jeg tror fortsatt at jeg kan gå i butikker på søndager, og at de er åpne til langt på kveld. Jeg tar fortsatt meg selv i å skulle til å hilse på mennesker jeg ikke kjenner med et kyss på kinnet, bare fordi vi deler opplevelsen av å være i samme rom. Og enda er det ting jeg gjør og tenker som ikke hører til her.

On the road again

Dersom du har fulgt med paa min medreisende Kristin Skjoetskifts blogg i det siste, vet du kanskje at Cañar, byen hvor vi bor, kanskje ikke er det mest urbane og folkerike stedet paa jord. Vel er det koselig paa hytta vaar paa fjellet, men i lengden kan det kanskje bli litt vel mye ullstilongs og peisfyring. Etter x antall uker paa hyttetur, fikk vi litt smaasted-angst, og bestemte oss for aa dra paa ferie til hovedstaden Quito.

Mye kan sies om vaare opplevelser i storbyen - for de er mange og gode - men jeg vil likevel ikke fortelle om alle attraksjonene som er aa finne der. Det kan Kristin, som er litt mer glad i detaljer, faa ta seg av. Vaare eventyr startet i Baños, der de fortiden feirer karneval med aa dynke hverandre i vann og skum paa spraybokser. Dette er en naturperle omgitt av hoeye fjell, fossefall, en vulkan og varme kilder. Her fikk vi proeve oss baade i det vaate og det luftige element - hvertfall noen av oss. Turen gikk videre til hovedstaden, og her startet vaare opplevelser i en evig lang koe.

Bak oss i koen stod nemlig en merkelig skapning med cowboyhatt som snart skulle bli vaar nye venn. Det var tyskeren Bastian - som i og for seg er verdt et helt antropologistudie. The funny Farmer and the crazy Christians, som den litt rare sammensetningen av folk kalte seg selv, hadde en fin tid sammen som forlatte europeere i Soer-Amerikansk karnevalsfeiring. Og karnevalsfeiring er ikke noe aa spoeke med! Her slipper ingen unna - gamle, unge, kvinner og menn dynker hverandre i det de har for haanden. Det vaere seg boetter med vann, skum, egg og mel, og andre matvarer. Her ser du bilde av tre slitne, klissvaate karnevalslekere.

Man kan heller ikke vaere i Ecuador uten aa besoeke streken som deler jordkula i sine to respektive halvdeler, nemlig ekvatorlinja (ja, det er nok derfor Ecuador heter det det gjoer). Malene og Live staar her paa hver sin side av jorda. Ganske sykt, eller hva?

Et livets under

Av og til lurer jeg på om jeg egentlig vet hvor heldig jeg er. Om jeg skjønner hvilket privilegium det er, å få oppleve alt det jeg gjør.

Jeg har ingen relevant utdannelse, jeg hadde egentlig ingenting der å gjøre. Likevel fikk jeg være med å se på at et lite barn kom til verden.

Klokka var halv tolv om natta da hjelpepleieren kom og banket på døra vår. ”Parto!” (fødsel), ropte hun. Vi kledde oss i grønne frakker og forberedte oss mentalt på det som snart kom til å skje. Jeg fikk støtte hodet til barnets mor mens hun arbeidet. Hun var ei 17 år gammel indianerjente, og bitteliten. Bittelite var barnet og, det veide kun et par kilo.

Etterpå var det ikke snakk om å kunne gå til sengs igjen. Vi stod utenfor klinikken i regnet og lo og gråt om hverandre. En nybakt bestemor gliste til oss i det hun dro hjem til seg for natten. Av alt det utrolige vi har fått se i dette landet er dette det aller, aller største – ingen tvil om det.

Farvel, Guayaquil

Nå har vi vært i byen som vi til å begynne med ikke var så glade i i nesten to måneder. Vi har vendt oss til synet av søppel og fattigdom, lyder og lukter – alt det som tidligere gjorde at Cuenca trakk en fordel i vår bedømmelse av byene. Men dette stedet har også sin skatt, som vi har vært så heldige å få lære å kjenne; menneskene i denne byens åpenhet, gjestfrihet og elskverdighet likner ikke noe annet jeg før har sett.

Det var kanskje med enda tyngre hjerte enn sist at vi har avsluttet en del av oppholdet vårt her i Ecuador for å begynne på den aller siste delen i fjellene. Avskjeden med den ecuadorianske familien som vi har bodd så tett sammen med, og våre to gode venner Mario og Miguel, var absolutt verst. Bønnestunden sammen med guttene og minnet om lille Paul som hylte ut av vinduet i leiligheten da vi klatret inn i taxien for å dra er øyeblikk vi kommer til å huske på.

Nå er vi godt installert i den nye leiligheten vår i Cañar. Her er veldig mye finere og renere enn i Guayaquil – men fy så kaldt det er! Det er uvant å skulle ta på seg ullundertøy og tjukke jakker etter oppholdet i Guayaquil, hvor vi helst hadde på oss minst mulig. Men, vi ser på det som en grei overgang til å komme hjem til et kaldt og snøkledd Norge.

Miguel

Mario, Andrés, Kathy,oss og Grete paa bursdagsfesten

Kathy og Malene fyller aar: Kathy blir 18, mens Malene blir 20

Jorge og jentene

Fire av de seks barna i familien García; (f.v.) Naomi, Israel, Paul og Rebeca

Aller siste dagen i Guayaquil tok vi med barna paa Malecón

Romjul uten like

Mens fedrene i hjemlandet har spist seg fete på småkaker og ribbe, fyrt i peisen og fryst av seg håret på leggene, har Team Ecuador gjort seg opplevelser helt utenom det vanlige denne romjulen. De har ikke drukket kaffe og dormet seg innendørs – nei, Team Ecuador har levd i ett med naturen og det den har å by på. Snøen ble byttet ut med stekende sol og ribben med piraja. Julegranen, eller palmen, ble pyntet med aper, og i stedet for nyttårsraketter har vi nydt synet av ildfluer og stjerneskudd. Team Ecuador har vært på JUNGELTUR.

Det å dra på jungeltur er ikke bare-bare. I jungelen finnes mange farlige ting, som for eksempel giftige edderkopper, slanger og caymaner. En cayman er en slags alligator, bare litt mindre. Men de var store nok. Det syntes i alle fall vi der vi rodde i en smal uthulet trestamme på Napo-elva, og caymanøyne lyste mot oss fra alle kanter i nattemørket.

Men det er ikke hva som er farlig man skal tenke på når man er på jungeltur, særlig ikke når det fins så mange andre ting å fokusere på og undre seg over. Hvordan Quichuaindianerne en gang har levd kun av det de har fått fra skogen, er et eksempel. Trær og planter med spennende funksjoner som dekker medisinske behov og fyller opp snekkerens verktøykasse (vi fant blant annet blader som fungerte fint som sandpapir), mat og ansiktsmaling er bare en brøkdel av alt det spennende som er å finne i den store skogen.

Venner er det heller ikke vanskelig å få så langt vekk i fra ”sivilisasjonen”. Det tok oss omtrent fem minutter før apen Nils Reidar kom og hilste på oss, og det ble fort et varmt og intenst forhold oss i mellom. Om kvelden ble vi beriket med gamle indianerfortellinger om månen og Boaslangen fortalt av en ekte indianergutt. Han het Tarzan og bodde i trærne sammen med apene, i hvert fall i følge ham selv.

Fem dager var vi ute på jungeleventyr. Det var vært utrolig spennende, men vi vil også si at det har vært litt godt å komme tilbake til storbyen igjen. Det som i hvert fall ikke er til å sette på en krakk (les: stikke under en stol), er at vi er nå mange myggstikk, skitne klær og et sett pirajatenner i tillegg til mange uforglemmelige minner rikere.

(Beklager mangelen paa bilder, men dette gikk gruelig tregt. Smoer dere med taalmodighet!)

Tusen, tusen takk!

Jeg vil benytte den anledningen det gir seg at jeg har blogg til aa takke alle som har gitt meg en julegave i form av innskudd paa bankkontoen:

NAA FAAR JEG DRA TIL GALAPAGOS!

Vi drar torsdag 15. januar. Gled dere til bilder, folkens!