Tusen, tusen takk!

Jeg vil benytte den anledningen det gir seg at jeg har blogg til aa takke alle som har gitt meg en julegave i form av innskudd paa bankkontoen:

NAA FAAR JEG DRA TIL GALAPAGOS!

Vi drar torsdag 15. januar. Gled dere til bilder, folkens!

Bedre sent enn aldri

Mi familia Cuencana; Teodoro, Elisabeth, Andrés y el gato Algodon (katten Bomull)

Av og til lurer vi på om folk har noen som helst form for sosiale sperrer her i dette landet. At folk stirrer på oss, hilser og sier "niñas guapas, bienvenidas a Ecuador" (Søte jenter, velkommen til Ecuador) er daglig kost. Men i dag da vi gjorde innkjøp tok det litt av, synest vi. To gutter i samme ærend som oss oppførte seg litt merkelig i forhold til alderen – de dyttet i hverandre mens de kikket på oss, og lo. Noe var i gjære.

Her i Ecuador er det slik at butikken har egne ansatte til å kjøre varene til kunden ut til bilen eller taxien. ”Kjøreren” vår flirte og så lurt på oss da han gav oss en lapp. En mailadresse. Vi forstod med en gang hvem den var fra – de to guttene hadde tydeligvis kjempet om hvem som skulle overbringe lappen med adressen på. Tragisk!

Etterpå stakk vi selvfølgelig rett hjem for å skrive mail… Eller ikke?

FastFacts

Vi har flyttet. Ny by. Paa nytt maa vi bli kjent med nye mennesker, gjoere oss kjent i gatene, laere oss "costumbres". Hva er det paa norsk? Jeg glemmer.

Alt her er helt annerledes fra det vi er vant med fra vaart kjaere Cuenca. Menneskene snakker vanvittig fort, helt til de forstaar at vi ikke klarer aa henge med. Her er varmt, og jeg har forelsket meg i en psykisk utviklingshemmet danseloeve.

Det er saa mye aa si at jeg gir opp aa begynne aa fortelle. Ta heller en kikk paa min kompanjong Kristins blogg (som er linket lenger nede paa siden) for aa faa mer rasjonelle fakta.

Smaa og store prestasjoner

Naar en drar saa langt som det jeg har gjort naa, maa man begynne helt paa nytt igjen aa laere en hel del elementaere ting. Det aa snakke, aa spise riktig, aa bruke det riktige kroppsspraaket faller oss ganske naturlig naa man er i vandte omgivelser, men kan vaere vanskelig aa faa til i et nytt samfunn et annet sted i verden. Fordelen med aa starte fra baann av, slik vi gjoer naa, er at vi ser stor fremgang i laeringen. Her er noen smaa og store prestasjoner fra min side:

- Jeg har vasket klaer for haand, og det ble nesten rent. Mer effektivt enn vaskemaskinen, skulle det senere vise seg.

- Ettersom kniv og gaffel kun er til bruk paa restaurant, er skjeen omtrent det eneste spiseredskapet som brukes i hjemmene her i Ecuador. I dag spiste jeg altsaa koteletter med skje.

- Vi kommer oss fra sted til sted med taxi og buss uten problemer - paa spansk!

- Vi har saalangt overlevd trafikken her, til tross for at ingen egentlig foelger trafikkreglene her. En prestasjon, vil jeg si.

- Vi har klart aa holde oss friske, til tross for uhygieniske tilstander rundt omkring.

Andre mer eller mindre interessante opplysninger:

- Det tok meg nesten uke foer jeg saa en eneste edderkopp, men den var til gjengjeld det stoerste jeg noen gang har sett. Det var forsaavidt ogsaa en prestasjon, ettersom denne typen sjelden viser seg for folk.

- Her i Cuenca er vi litt trafikkfarlige, har vi funnet ut. Folk klarer ikke aa holde oeynene sine paa veien naar de kjoerer bare av forundring over vaar hvite hud.

Min familie

Nå har jeg en mor, far, to brødre og en søster her i Ecuador. Mye kan sies om forskjellene i familielivet i Norge og i Ecuador, men jeg vil nøye meg med a fortelle om en spesielt hyggelig opplevelse.

Jeg føler at familien min er ganske spontan. Enten dét, eller så planlegger de ting uten at jeg får det med meg. Det er forresten ganske sannsynlig, ettersom jeg ikke snakker flytende spansk helt enda. Hvertfall; mandagskveld etter kveldsmat dro hele familien ut på trim-tur. For meg fortonte det hele seg litt komisk – jeg har hvertfall aldri vært meg på noen fellesfamiliær joggetur noen gang. Plutselig stakk vi innom en onkel og jeg fikk hilse på tanter og søskenbarn, svett og fæl som jeg var. Kvelden ble avsluttet med en slik trimvideo som var allemannseie på 90-tallet, men med et tydelig latinamerikansk preg- for salsa, rumba og samba stod på programmet. Snakk om familieaktivitet! Jeg er imponert.

Nå skal jeg bare meddele dere en ting til. Jeg har lagt merke til at mange tilbringer kveldene i bilen, alene eller sammen med familien. Hva de gjør der er litt ymse – de kjører hvertfall ikke. Jeg spurte broren min hvorfor så mange satt i bilen. Bror svarte: ”Alle har biler her”. Jeg tror ikke jeg fikk fram spørsmålet mitt skikkelig.

Her er noen bilder fra oppholdet vaart saa langt i Cuenca, Ecuador:

Team Ecuador i Parque Calderon

Vi faar enormt mye oppmerksomhet fra de ecuadorianske barna. Her vinker de til oss fra en buss.

Bienvenido a Ecuador!

Saa har vi altsaa vaert her i en og en halv dag. Det er nydelig her! Masse fine folk som er veldig nysgjerrige paa oss, og ikke kan holde seg fra aa stirre. Saa langt synes vi at saa mye oppmerksomhet er kjempestas, men jeg kan se for meg at det vil bli litt vel mye av det gode etterhvert.

Ok, litt Cuenca facts:
- 2500 m over havet
- terperaturer: omtrent som en litt kald sommerdag, men det kan ogsaa komme litt sol, og da er det varmt.
- den tredje stoerste byen i Ecuador
- 6 timers tidsforskjell fra Norge
- Ganske utadvente og lite sjenerte folk (kan ogsaa bli paagaaende, saerlig naar de vil tjene penger paa oss "gringos" (hvite) eller selge noe)

Det var de litt toerre faktaene. Regner med det blir litt mer av de "saftige" senere.

Hasta la vista!